La oss snakke litt om feil valg. Har du sagt dette til deg selv noen gang, at du tok feil valg? Er det ikke litt morsomt å tenke på at vi legger skylda på valget. Valget som ble tatt var et faktum, det var ikke valget som var feil. Men den subjektive opplevelsen du fikk som en konsekvens av valget du tok, er noe annet. Alt som har skjedd, har skjedd, det er et faktum. Og når du handlet, forsto du ikke at valget ville føre til noe annet enn det du selv hadde håpet, for da hadde du ikke tatt nettopp det valget. Altså kan vi ikke skylde på valget. 

Akkurat som at vi ikke kan skylde på tiden og at tiden går så alt for fort. Nei, tiden går like fort eller sakte hele tiden. Det er vår subjektive opplevelse av tiden og hva vi velger å gjøre med tiden vi alle har akkurat like mye av, som blir greia. Tenk bare på en time på et sykehus. For en pasient som ligger rett ut med to brukne bein, så er den subjektive opplevelsen av den timen at den er veldig lang. Men for sykepleieren som løper fra pasient til pasient hele tiden, så er den subjektive opplevelsen at en time går lynraskt.  

“Jeg har dårlig tid”, sier vi ofte, som om det er tidens skyld liksom. Det som er sant her er at jeg har prioritert tiden jeg har til rådighet på en ugunstig måte hvor resultatet er at jeg helt selvforskyldt har fått det for travlet. “Klokka gikk fra meg”, jaja, hvor gikk den da? Fascinerende greier altså, for jeg har aldri sett en klokke med bein på. Vi får virkelig håpe at en klokke ikke kan sykle eller kjøre bil, for jeg tørr ikke tenke på hva som skjer med tiden da. Hva sier du? Tiden fløy fra deg? Oi, huttemegtu, dette skjønner jeg faktisk at kan bli en kjempekrise.

Tiden fløy fra meg, og det gjorde at jeg tok feil valg. Ooohh, denne er fin. Her snakker vi total krisetilstand, eller? Tiden fløy med SAS fra Oslo til Bergen og der sto jeg å så på at klokka hoppet fra 07.00-12.00 og jeg gikk glipp av 4 timer noe som gjorde at jeg trykka send på oppsigelsen som ikke ville skjedd om tiden ikke hadde tatt det flyet til Bergen akkurat da. 

Jeg tror jeg har poengtert det som var intensjonen min nå. Om du sitter å humrer og ler litt nå, så betyr kanskje det at jeg har truffet bittelitt med det jeg skriver. 

Jeg tørr påstå at denne opplevelsen av at tiden går så alt for fort, har med manglende tilstedeværelse å gjøre. Når vi mangler tilstedeværelse i det vi gjør, tappes det liv ut av oss. Hvordan kan jeg påstå dette? Jo, fordi når du mangler tilstedeværelse i øyeblikket, da er sinnet opptatt med å være i fortid eller fremtid. Fortiden, eksisterer ikke lenger, den er død. Fremtiden har enda ikke vært, så den har heller ikke liv enda, altså er den også død. Det eneste som  har liv, er øyeblikket. Og når du ikke er tilstede i øyeblikket, da blir du bortreist og det blir som om du sover selv om du er våken. Og vi vet jo alle hvor “fort tiden flyr” når vi sover?

Så, ønsker du å være mer våken og tilstede i ditt liv? Her er mine 3 beste tips:

• Praktiser 5-10 minutter daglig mindfulness-meditasjon. Mindfulness-meditasjon er styrketrening for frontallappen i hjernen som blant annet styrer vår evne til konsentrasjon, fokus, tilstedeværelse og regulering av emosjoner. 
• Senk tempoet ditt et hakk eller to og legg merke til forskjellen i tilstedeværelsen din. Dette gjelder både måten du beveger deg på, jobber på og ikke minst prater på. Dette vil være spesielt effektivt om du “alltid” føler deg stresset både mentalt og fysisk. Når du roer tempoet på den fysiske kroppen i dine hverdagslige gjøremål, kan det oppleves lettere å være til stede i det du gjør. Det betyr ikke at du ikke kan ta deg en god løpetur etter jobb, men du ville aldri ha spurtet den 5 km lange løpeturen, ville du vel? Ser du metaforen? 
• Lytt mer, snakk mindre. Lytt med hele vesenet ditt, ikke bare med øra og vent til den du prater med er ferdig med å prate før du begynner å tenke på hva du skal si. Da er du med i samtalen fra øyeblikk til øyeblikk. Om du sitter å tenker på hva du skal si bare den du prater med er ferdig, da er du bortreist og du vil ikke klare å lytte.