Ditt unike uttrykk betyr noe!

Vigdis Garbarek har skrevet mange kloke tekster. Den teksten jeg nå vil dele er hentet fra en av hennes bøker som heter "Veien". Tekstene til Vigdis treffer noe som klinger som en sannhet i meg. Jeg har derfor skrevet en refleksjon til denne teksten i dette blogg-innlegget. Gjør gjerne din egen refleksjon også. Du finner teksten som lydfil også, om du heller ønsker å lytte. 

I Human Design snakker vi et tilslørt uttrykk og et utilslørt uttrykk, også omtalt som gavesider og skyggesider. Det tilslørte uttrykket er maskene som Vigdis beskriver så fint i denne teksten. Mens det utilslørte uttrykket er vår naturlighet, vår unikhet og vår mulighet til å leve ut vårt potensial.

"Porten" av Vigdis Garbarek:

I mennesket ligger både maskene og det Sanne uttrykk. Maskene må forkastes for at det virkelige mennesket skal tre klart frem.

Du spør:

Hvordan kan jeg finne mitt Sanne uttrykk?

Jeg svarer deg:

Du må ville ditt eget liv og du må ville deg selv. Å være seg selv er det Sanne uttrykk.

Vil du virkelig ditt liv, eller vil du ha et annet du forventer er bedre? Vil du virkelig deg selv, eller søker du kun et annet selvbilde? Hvis du ikke vil ha deg selv og ditt liv, hvordan kan du da finne ditt Sanne uttrykk?

Å ville seg selv er å ville gå bak maskene, både de grove og de fine, for å uttrykke det du venter av deg selv. Ingen finner ro før det er gjort.

Det skjer en indre død i mennesket når det ikke får brukt sine muligheter.

Lar du frykten for å feile få vokse seg stor, kan den kvele hele ditt livsmot.

Tungt bærer du på en ubrukt kraft, en kraft som blir til følelsen:

mitt liv har ingen mening. Den ubrukte kraften bruker du til å holde sorgen over ubrukt liv levende.

Gå aldri utenom, men gjennom ellers må du gå dobbelt så langt, og det er det ikke sikkert du har tid til.

Vet du hva du mister når du ikke tør gå igjennom?

Vet du at du mister din mulighet til å leve ditt fulle potensiale?

Vet du ikke at du har tilmålt tid?

Du er som en blomst som sier seg tilfreds med stilken og lar blomstringen være.

Å være levende er å slippe tak i det faste, gå inn i det ukjente og vinne seg selv. Hva kan være verre enn å gå gjennom livet uten og våge å trå gjennom sine egne hindringer.

Du sier:

Så er det alt å våge! Men jeg er så redd for å tape ansikt og bli stående naken.

Jeg svarer deg: Den som har et ansikt å tape, har en maske å miste.

Du skal vite at masker gir en falsk trygghetsfølelse. Under hersker utryggheten.

Ved stadig å ta masken i bruk, gir du den næring. Den vokser seg fastere og fastere. Tilslutt tror du selv den er deg.

Du skal vite at masken fører et ufritt liv der den evig og alltid er tvunget til å følge det mønster som er forventet.

Når du bærer maske, går du vekk fra sannhet og åpenhet og inn i det trange.

Kjenner du ensomheten bak masken, kjenner du sorgen over at ingen noen gang får kjenne det virkelige deg.

Vet du at du frarøver verden en mulighet til berikelse når du ikke viser ditt ansikt.

Du er den vi alle har ventet på, den som ved sin egen forløsning forløser verden.

Dette er vår alles mulighet, å forløse oss selv og stå frem som det virkelige Mennesket.

Lenge har du stått ved porten og ventet.

Lite visste du at porten er et bilde på deg selv.

Den er stengt når du har avstand,

åpen når du er tilstedeværende, og den finnes ikke når du er hel.

Hvor lenge skal du stå og vente?

Min refleksjon til teksten

Masker er noe vi tar på oss for å bli godt likt eller godkjent av flokken. Så man kan på en måte si at bruk av masker er knyttet til et overlevelsesinstinkt. Men å leve med masker på, er å leve et trangt liv, et usant liv, som et skuespill. Et spill for galleriet. Det er å leve i løgn, og når vi lyver, trekker kroppen seg sammen, blir anspent og forknytt. Kanskje ikke så rart at vi har mye utfordringer med nakke, rygg og skuldre? Maskene forhindrer at vårt indre kan springe ut. Det hindrer vårt indre i å blomstre. Og det er det vi alle har i livsoppgave, å leve ut vårt indre. Når vi ikke gjør det, tar vi til takke med stilken, og blomstringen skjer ikke. Og hva mer er det som ikke skjer når blomstringen ikke skjer? Jo, frøing skjer heller ikke. For når en blomst blomstrer, gir den fra seg både pollen og nye frø som gis videre til helheten selv når blomsten har visnet og blitt til jord igjen. Så det vil si at frøingen til denne blomsten varer evig, selv om blomsten har endret form. Akkurat som vi mennesker. Vi blir også til jord en dag, men frøingen vår forblir evig. 

Derfor er det så viktig at vi lever et liv uten masker, uten sammenlikning med andre, for i naturen er ingenting likt. Naturen gjentar seg ikke. Vi har alle kommet til denne verden for å spre våre unike frø. Fordi du er den vi alle har ventet på. Vi tviholder på våre frø, våre egenskaper og våre goder og tror at de har blitt oss gitt for å gavne oss selv. Det er en stor misforståelse. Vi har alle fått våre gaver for å gi til verden. For å bidra til helheten. Ser du noen gang et epletre som tviholder på sine frukter kanskje? 

Jeg synes det er så fint å tenke på at verden trenger at vi alle er oss selv og lever ut oss selv. Hva ellers skulle vi gjøre liksom, sånn hvis du tenker på det. Vi ser jo aldri et epletre som presser frem appelsiner. Eller en elg som hopper rundt som en hare. Vil du egentlig ditt liv? Eller vil du ha et annet du mener er bedre? Sammenlikningen vi hele tiden utsetter oss selv for, er med å forsterke maskene. Vi fornekter det vi er, fordi vi mener vi burde være annerledes. Burde, ifølge hvem? En tanke som hjelper meg når jeg sammenlikner meg med andre er tanken på at det sitter andre mennesker der ute som er avhengig av at jeg lever ut mitt unike uttrykk, uten masker, for at de skal kunne leve ut sitt uttrykk. Den tanken hjelper meg til å løsne litt på egne masker.

Og jeg vet det er skummelt å løsne på maskene, for bak maskene føles det nakent og avkledd. Men har du også tenkt på at når det er nakent, så er det også avslørt? Det er ekte, sant, ingen løgner du må tviholde på. Det er naturlig, ekte, sant og avslappet. Det er det jeg vil kalle en ekte frihetsfølelse, en ekte og sann glede og ikke minst ro. 

Og som Vigdis skriver: Ingen finner ro før det er gjort. 

Vi har tilmålt tid, vi skal alle dø en gang, kanskje om 10 år, kanskje om 20 år, 50 år, eller kanskje i morgen. Det eneste vi vet er at vi har tilmålt tid. Men vet vi det egentlig? For vi lever jo som om vi er udødelige, utsetter vår egen lykke, skyver det foran oss, eller knytter vår lykke til noe i det ytre. “Bare jeg får bedre råd”, eller “bare jeg går ned 5 kilo” eller “bare vi får pusset opp stua”. Hva hadde du gjort i dag om du visste at du skulle dø om 1 måned? Hvordan hadde du levd livet ditt da? Hva hadde vært viktig for deg? Å gå med døden på høyre skulder kan gi en god påminnelse om hva som faktisk betyr noe for deg i livet. Det kan hjelpe deg å gå bak maskene, leve et mer sant og ekte liv i tråd med den du egentlig er.

Så, hvor lenge skal du stå å vente?