"Slutt å la Human Design diktere hva slags business du kan og ikke kan bygge", skrev Anette Thaulow i et innlegg på sosiale medier nylig. Og jeg må si jeg DIGGET dette innlegget. Hun skrev blant annet: Når det er Human Design som gir deg tillatelse til å slippe enkelte greier. 

Human Design har tatt helt av, og det opplever jeg er på godt og vondt. Da jeg starter å utforske Human Design, føltes det utrolig godt og bekreftende at det var et kart som satte ord på det jeg lenge hadde kjent var sant i meg, men som førte med seg mye skamfølelse, da det ikke passet samfunnsnormene. Etterhvert, helt ærlig, kjente jeg at Human Design ble i ferd med å bli min Gud, og at jeg leverte min autoritet mer og mer over til systemet. "Jeg har jo port 46 definert i kartet mitt..." eller "Jeg ER jo en Manifesting generator og jeg HAR 5/1 profil, derfor er jeg skapt til å...." ble typiske fraser jeg hørte meg selv bruke som unnskyldninger, og ikke som innsikt. Ser du forskjellen på disse to måtene å bruke systemet på? Og hvordan den ene kan være direkte farlig og fange deg mer og mer inn i en annen boks og hvor det å "prestere" kartet sitt blir en greie?

Så hørte jeg en podcast-episode med Yogaboble hvor Vigdis Garbarek var gjest. Da hun ble omtalt som en lærer, svarte hun: "Det er mange som omtaler meg som en lærer, men jeg anser ikke meg selv som en lærer, men en peker". Da gikk det opp for meg, at min lærer ikke er Human Design. Human Design fungerer bare som en peker, mens læreren bor inni meg. For meg opplevde jeg dette som å finne Gud, men at Gud ikke er en fyr i det ytre som jeg skal bevise noe for, men at Gud er den hviskende, stille stemmen inni meg som vet hva som er rett vei for meg. Det er klangen av min sannhet. Det er her jeg kan få kontakt med visdom.

Jeg opplever at Human Design i mange tilfeller har mistet den dype visdommen og blitt et kunnskapsbasert system man skal tillære seg og skjønne. Mitt spørsmål blir da, er det egentlig noe mer å lære der ute om oss selv? Eller bør vi begynne i andre enden og avlire for å komme inn til det vi allerede innerst inne vet om oss selv, men som vi har glemt? Og om vi utleverer autoriteten vår til Human Design, blir det da egentlig selvutvikling, eller vikler vi oss enda mer inn? "Ra Uru Hu har sagt..." hjelper vel fint lite om det indre i deg forteller deg noe annet, eller?

Jeg våger meg til å gå så langt som å si at HD er et totalt ubrukelig system om det brukes på feil måte. Når det kun blir et kunnskapsbasert system, så ender det opp med at folk gir bort autoriteten sin til noe ytre, og mister totalt kontakten med sitt indre. Jeg opplever et jag etter at prosessen med å forstå sitt design skal gå fort og at utvikling pushes. Og hvordan kan jeg hevde det? Jo, fordi jeg selv har gjort det. Og jeg har selv blitt konfrontert med dette fra mine lærere, før paletten plutselig datt ned og jeg forsto fra meg selv at modenhet ikke kan pushes. At naturen går sin gang, og at alt tar den tiden det tar, helt uavhengig av om jeg strever for å forstå eller ikke. Så, jeg skriver dette fra det som klinger sant i meg. Og jeg er veldig ydmyk på at du kan ha en annen sannhet. Så, som jeg sier til mine kunder: "IKKE tro på ETT ord av det jeg sier, kjenn etter hva som gir deg en klang av sannhet."

Er Human Design egentlig klokkerent?

Jeg stiller flere spørsmål om Human Design. Var Ra Uru Hu 100% ren, eller 100% autentisk? Eller var han  et helt vanlig menneske med sine skyggesider og gavesider? Jeg velger å tro det siste. At han hadde sitt filter, sin oppfatning av sannhet, og at Human Design systemet også bærer preg av hans sannhet.  Det er mye mulig "The Voice" var klokkeren, jo flere ledd som har tolket dette budskapet, jo lenger og lenger vekk fra sitt rene uttrykk vil det bli. Fordi det tolkes sånn vi mennesker ønsker at det skal være. Både jeg, du og alle andre tolker Human Design gjennom sitt perspektiv på livet. Derfor er jeg uhyre forsiktig med å tolke noen sitt kart, for den eneste som kjenner fasiten, er en selv. Vi tolker alle det vi ønsker å høre. Med en gang jeg forteller kunnskapen om egenskapene i en port, så har jeg null kontroll på hvordan den informasjonen tolkes når den beveger seg fra min banehalvdel til lytteren sin banehalvdel. Der omstruktureres og tolkes det, spesielt om mottakeren kun er villig til å ta imot kunnskap. Om de LYTTER, ikke bare HØRER, vil de kunne gjenkjenne klangen av sin sannhet, men om kun hodet er koblet på, så vil det tolkes. Kanskje var det derfor mange flere brikker falt på plass i meg når jeg begynte å kombinere Human Design med Mindfulness, sluttet å høre på kunnskapen og begynte å lytte innover. 

Ytre støy er mye mer forstyrrende enn vi aner.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært "allergisk" mot stillhet. Og ja, jeg har port 22 definert i kartet mitt, som har en frykt for stillhet. Jeg hadde alltid musikk på full guffe når jeg kjørte bil, kjente et konstant press til å være sosial, det måtte skje noe hele tiden, og det mest ubehagelige jeg visste, var å kjede meg. Og det interessante var: jo mer liv og røre og Rai Rai jeg opplevde i livet, jo mer urolig ble jeg på innsida. Og da kom så klart skam og dårlig samvittighet kastet på meg. For tenk å være så utakknemlig når alt lå så til rette for at jeg skulle ha det bra. 

Lang historie kort, så begynte jeg å praktisere mindfulness og meditasjon. Og ikke minst praktisere stillhet og kjedsomhet. "Den viktigste boken du kan lese er deg selv", sa en av mine pekere. Din dust, tenkte jeg, det er jo kjedelig som fy! Det er jo ikke noe gøy! Men hvem har sagt at livet skal være bare gøy? Hva er ville gøy vært uten kjedsomhet? Hva ville glede vært uten sorg? Men om man kan finne en indre ro i seg selv i alle livets fasetter, så blir jo alt brukbart. Så, selv om min vilje ville noe annet, så klang det han sa sant. Jeg bestemte meg for å kutte ned på ytre støy, lytte mer innover og å utforske kjedsomhet i større grad. Nei, jeg er ikke spesielt lydig, og det å lese bøker gir meg stor glede, så jeg kutta ikke ut lesing helt, men ble mye mer selektiv på hva slag litteratur jeg leste. Det måtte klinge sant i meg for at jeg skulle lese det. Jeg mediterte hver dag. Starta med 5 minutter om dagen, og økte litt etter litt. Etter noen måneder merket jeg hvor mye mer rolig jeg var i krisesituasjoner, hvor mye mer tilstede jeg var med barna mine, foreldra mine, kjæresten min og med kundene mine. Å kjøpe masse fine ting, ble mindre viktig, og i skrivende stund kan jeg faktisk ikke huske sist jeg kjøpte meg en nytt klesplagg.

Hva gir deg en følelse av indre glede i livet?

Dette spørsmålet har jeg fundert mye på, og i det siste har jeg kommet dypere inn i hva som gir med både indre glede, men også ro og følelsen av takknemlighet. Svarene som kommer er helt annerledes enn jeg noen gang hadde sett for meg.

Det som gir meg glede kan f.eks være:

* Lyden av barna som koser seg med venner på besøk.

* Det primitive livet med familien på hytta.

* Gode og dype samtaler om livet og hva det betyr å være et menneske.

Det som gir meg indre ro kan f.eks være: 

* Turer i skogen og i fjellet.

* Frokost laget på stormkjøkken ute i det fri.

* Lukten av furu. 

Det som gir meg en følelse av takknemlighet kan f.eks være:

* Pappa som forteller historier jeg har hørt hundrevis av ganger før.

* Å lytte til eldre menneskes historier om "gamledager".

* Å være i stillhet, spesielt i det Buddhistiske skogsklonteret jeg ofte besøker.

Ta noen dype pust og land litt i deg selv, koble på hjertet og reflekter over det samme; Hva gir deg glede og følelse av indre ro og takknemlighet? Ble du overraska over hva du kjente? Hvordan kan du få mer av dette i livet ditt? Lag gjerne en liste over hva som gir deg kortvarig lykke også, så kanskje du ser illusjoner du skaper av lykke som ikke har hold i det som er sant innerst inne i deg. 

Lyst til å lære mer om hvordan du kan bruke Human Design som en peker for å få dypere kontakt med din indre lærer? Les mer om kurs og programmer jeg tilbyr her!

Alt godt fra Tonje.