Naturen juger aldri og den forlater ikke seg selv!

Jeg har ofte lurt på hva som gjør at jeg føler meg så hel og så fri når jeg er på hytta på fjellet. Solbakken heter hytta, den het det da vi kjøpte den. Men for meg kunne den blitt døpt om til Sorgenfri. For der oppe kjenner jeg aldri sorg, aldri tomhet, aldri mangel. 

Det er som et tomrom i meg opphører når jeg kjører over Mjøsbrua på vei oppover til hytta, og så er det som at tomrommet igjen oppstår på samme sted på Mjøsbrua på vei hjem. Det er helt merkelig! Hvorfor er det alltid sånn?

På vei hjem fra hytta sist, gikk det opp for meg. Der oppe lever jeg tett på naturen. Og naturen juger ikke. Der oppe er alt ekte, nært, tilstedeværende og sant. Der oppe lever jeg øyeblikk for øyeblikk.  Ingenting går fort der oppe, alt gå i sin egen takt. Ingenting må rushes, ingenting må presteres, og ingenting må pyntes på for å bli godtatt. Der er det ingen masker å gjemme seg bak. Alt er ren væren, og det er rom for stillhet. 

Da vi kjørte hjemover hørte jeg på en podcast hvor Vigdis Garbarek ble intervjuet. Hun snakka om menneskets natur og det å leve som sitt naturlige og unike uttrykk. “Hvordan vet man hva som er sitt naturlige uttrykk da?” spør Vegard Larsen som intervjuer Vigdis. “Du må lære å skille plast og tre” svarer hun. Hun beskriver videre at det ikke er noe problem å lage et en kopi av et stykke tre av plast, men det er fortsatt en kopi, det er ikke ekte. Sånn er det for oss mennesker også, vi kan kopiere andres uttrykk, men det er som å leve i plast. Kanskje er det der uttrykket hel ved kommer fra? Det er i alle fall den følelsen jeg har når jeg er på hytta, der er jeg hel ved. Og jeg kan leve som tre, ikke som plast. Og tenk hvor ofte vi holder på med dette, å forlate vår natur til fordel for plast. For å bli en kopi, for å passe inn, for å bli godt likt. Snakk om lidelse! 

Så, i dag tidlig fikk jeg enda en innsikt da jeg sto på tredemølla for første gang på lenge, som følge av alle disse refleksjonene og podcasten med Vigdis.

Her jeg bor, altså i Spydeberg, arrangeres det siste helga i mai en festival som heter Spydeberg rock-festival. De siste åra har jeg av flere grunner hatt et ambivalent forhold til denne festivalen. Jeg har tenkt at det er fordi jeg er usikker på meg selv og at jeg er redd for å ikke ha noen å gå sammen med. Men så har jeg kjent at det er noe mer enn det, som jeg ikke har klart å sette fingeren på. I går, når vi var på hytta, ble det snakk om denne festivalen, og jeg kjente med en gang at “i år drar jeg på hytta når det er festival!”. Jeg syntes også at min kjære da kunne avstå fra denne festivalen i år og bli med meg på hytta, fordi det tross alt er min 40 års helg, da jeg fyller 40 år den uka! Det forslaget fikk avslag på grått papir, for det var ikke tvil om at han skulle på “rocken” som vi kaller det. 

Så, i dag tidlig, når jeg sto på tredemølla, skjedde det noe interessant. På trenings-spillelista mi ligger blant annet sangen “Kjør” av Staysman. Og i det den sangen begynte å spille tok jeg meg i å tenke at “men herregud, klart du skal på rocken, det blir jo kjempegøy!”. Jeg kjente at jeg ble skikkelig høy på en emosjonell bølge, nesten litt smårusa bare av å høre denne sangen. Da gikk det opp for meg hva mitt ubehag rundt rocken går ut på. Jeg forlater meg selv når jeg blir høy på emosjoner! Jeg blir plast for å passe inn, for å bli godt likt! Jeg prater med folk jeg ellers ikke hilser på på butikken en gang, og jeg forlater meg selv totalt uten å en gang legge merke til at det skjer. Men etterpå, så kommer ubehaget. Og det ubehaget er så utrolig ekkelt, kvalmt og vondt. Når jeg er tilbake i trestykket igjen, sitter fortsatt smaken av plast igjen i kjeften. 

Hvorfor holder vi/jeg på sånn? Det er jo så unaturlig. Du ser ingenting annet i naturen som holder på på den måten. Du ser aldri et grantre som prøver å oppføre seg som ei furu, eller en elg som hopper avgårde som en hare. Haha, det hadde jo vært sabla underholdende faktisk. Flere enn meg som fikk noen morsomme bilder i hodet nå? 

Refleksjonene gitt videre til om jeg faktisk kan ha det gøy og å være høy på emosjoner uten å forlate meg selv. For emosjoner vil vi jo ikke bli kvitt, de må vi som mennesker forholde oss til. La meg ta et annet eksempel. Jeg regner med det er flere enn meg som har venner, familiemedlemmer eller kollegaer hvor man opplever at samtalene ofte havner i en drittslenging av andre? Før du vet ordet av det er du med på å snakke negativt om en annen person, spre sladder osv. Der og da gir det en liten rus, og ikke minst en tilhørighet i flokken. Men etterpå føles det helt jævlig! Hvorfor det? Jo, fordi du har forlatt deg selv i den samtalen. Der og da føles det så mye mer krevende å stå i seg selv enn å gi etter for drittslenging, men etterpå kommer bakrusen. Baksiden av medaljen. Jeg har selv kjent mye av dette presset og jeg har enkelte i mine omgivelser som blir fantastiske læremestere for meg i det å bevare meg selv, fordi jeg kjenner på et enormt press i møte med dem. Det er pokker ta meg så krevende, for om du ikke gir etter, sånn de kanskje er vant til, så vil de bare presse enda mer og enda mer. Alt for å få en følelse av å være LIK. 

Har du tenkt på det ordet før. Ordet LIK. Jeg liker deg, men jeg liker ikke deg. Hvorfor er det sånn? Deler vi opp dette ordet blir det LIK ER. Når vi mener det samme, så er vi lik. Da kan vi sette et likhetstegn mellom oss, vi er lik. Da liker jeg deg og du liker meg. Men hvis jeg ikke blir med på den drittslenginga og velger å ikke forlate meg selv, da liker jeg meg selv, men du liker ikke meg og jeg liker kanskje ikke deg, for plutselig er det en avstand mellom oss og vi er ikke lenger lik. Regnestykket går ikke lenger opp. Det som står foran og bak likhetstegnet harmonerer ikke. Så i frykt for å bli forlatt av flokken, så velger jeg heller å bli en kopi, å bli plast, forlater trestykket og blir godt likt av deg fordi vi er lik. Men i samme øyeblikk har jeg forlatt meg selv og min natur. 

Viggo Johansen beskriver dette godt i et sitat han har skrevet i boken sin Indre Stillhet: “Det er ikke enkelt å gå fra et ytre system til et indre. Det er som bakbvendtland. Det som gir plusspoeng i det ytre systemet, gir minuspoeng i det indre og vica versa”

Å leve sin natur er ikke lett, men alt annet er en evig lidelse. Så, det jeg konkluderte med her var egentlig nok et spørsmål: “Kan jeg gå på rocken som hel ved uten å forlate meg selv?” Kanskje kan dette inspirere deg til å utforske lignende spørsmål om ditt eget liv: 

• Kan jeg møte mennesker som jeg vet har en tendens til å slenge mye dritt om andre, uten å forlate meg selv? 
• Kan jeg jobbe i den jobben jeg har nå uten å forlate meg selv?
• Kan jeg bli høy på emosjoner uten å forlate meg selv?
• Kan jeg tåle å bli mislikt av andre, uten å falle for fristelsen til å forlate meg selv for å bli godt likt?
• Kan jeg tåle å bli mislikt i det ytre som en konsekvens av å leve i samspill med mitt indre?

Med det tenker jeg at det er fint å runde av. Jeg hører gjerne fra deg om dine refleksjoner rundt disse spørsmålene. Send meg en mail på [email protected] om du ønsker.

Takk for at du leste.  

Varm hilsen fra Tonje